Forslag

AS WHITE AS IT GETS

           av Katrine Meisfjord

 

Jeg har spurt innvandrere (fra 13 ulike ikke-vestlige land) om de har forslag til hvordan Norge og nordmenn kan utvikles til det bedre.

 

 

 

Jeg har fått følgende forslag;

 

Arbeid, næring og service

 

-       Norge må tenke stort! Start verdens største sykehus. Importér utdannete mennesker fra India. Bestill 2000 sykepleiere og 1000 leger, så er dere i gang.

 

-       Den norske primærhelsetjenesten må forbedres. Man bør ta lærdom av den cubanske modellen for primærhelsetjeneste for å få dette til.

 

 

-       Bruk innvandreres barn til norsk utenrikstjeneste. Disse barna har ofte stor språk -  og kulturforståelse.

 

 

-       Norske sauebønder må passe bedre på dyrene sine. Her har de mye å lære fra bønder fra mer tradisjonelle samfunn som gjeter dyrene sine og som generelt forstår dyrenes psykologi bedre.

 

-       Nordmenn kan lære av U.S.A mht immigrasjons politikk. Der ønsker man et land med forskjellige mennesker, forskjellig kunnskap og ulike ideer. De har vist oss at de har kommet dit de er i dag fordi det er en idébank med kunnskap fra hele verden.

 

-       Vareutvalget i norske bakeri kan lett forbedres ved å innlemme gode bakere fra andre land og verdensdeler.

 

-       Norske arbeidsplasser bør ha et mer internasjonale miljø. Slik oppnår man mer dynamisk samhandling og mer spennende resultater.

 

-       Norsk bistand kan få høyere kvalitet ved å ta i bruk kompetansen til norske innvandrere som har vokst opp i landet som mottar bistand. De kjenner kulturen både i giver og mottakerlandet. Slik sparer man også penger på forundersøkelser.

 

-       Man bør opprette et arkiv der alle innvandrere er registrert med bosted, opprinnelsesland og hva de kan, for slik å ha lettere tilgang til denne kompetansen.

 

 

 

 

 

Barn/ kvinner/ skole/ helse/ eldre

 

-       Nordmenn bør innføre en god ordning fra Kina, som går ut på å tilby daglig oppfølging i ett år, av barnepleier , til mennesker som nettopp har fått barn.

 

-       Nordmenn må oppdra barna sine til å bli mer balanserte mennesker. I oppdragelsen må de anerkjenne og gjøre barnet oppmerksom på både sine negative og positive sider. Man må slutte å bare fokusere på det positive og undertrykke alt som er negativt. Slik får man mer balanserte barn.

 

-       La barnet få velge sin egen mor blant nære slektninger, fra omtrent femårs - alderen. Det er ikke alltid slik at den biologiske moren er best for barnet og er den som barnet har tillit og nærhet til.

-       Nordmenn gir for mye frihet til sine barn. Frem til de er atten bør det være strengere disiplin både hjemme og på skolen.

 

-       Norske barn må få delta mer i de voksnes verden. Én av fordelene med dette er at ved å høre på de voksnes diskusjoner, lærer barna seg å argumentere og diskutere.

 

-       Bruk mer tid sammen med barna deres. Det er mange barn og unge i Norge som ikke har det bra, mange skader seg selv. Dette gjør de for å få oppmerksomhet. Det krever mye tid og samtale for å hjelpe ungene psykisk, det er vanskelig. Foreldrene må også dele sine følelser og tanker med barna, slik åpner barna seg lettere selv.

 

-       Ikke send barna på rommet når de er sinte eller lei seg. Ikke la barnet bli alene med sin sorg.  La barnet få utløp for sine følelser sammen med deg selv om det tar timer, en halv dag eller mer.

 

-       Det må bli bedre disiplin i den norske skole. Undervisningen skal være engasjerende og gøy, men det må utvises respekt for læreren. For mye frihet er dårlig for læring og alt annet.

 

-       Kvinner i Norge har for mye makt. Dette bør endres.

 

-       Man må høyne de eldres status her i landet. De eldre har veldig mye kunnskap og reel kompetanse. Man bør gå til dem for å få råd, fordi de vet stort sett best. Norske eldre er ikke fornøyde med den statusen de har i dag.

 

 

Sosiale relasjoner

 

-       Nordmenn burde kurses i dét å takle frustrasjoner.

 

-       Nordmenn må lære seg å slå seg mer løs. Ved å være avslappet og uhøytidlig kan man le lettere. Hvis man så er i en stor gruppe der latteren sitter løst, kan man oppnå en euforisk stemning.

 

-       Nordmenn bør oppmuntres til å organisere seg i grupper, og jobbe sammen for å oppnå felles mål.

 

-       Måten nordmenn fester på kan bli bedre. De kan for eksempel velge seg ut den i vennekretsen som har størst hus. Alle samles der og alle tar med noe mat. Utover kvelden og natten spiser man, danser og prater. Alle sover over. Neste dag spiser man frokost sammen, rydder huset sammen og går hjem.

 

-       Nordmenn bør bo flere sammen, dette er mye bedre!

 

 

-       For å avhjelpe med ensomhet i Norge, kan man innføre kaffeselskap på somalisk vis. Hver ettermiddag drikker man kaffe og spiser popcorn sammen med naboene sine. Den som holder selskapet (dette går på omgang) sender ett av sine barn rundt for å gi beskjed til naboene når kaffen er klar. Man sitter og drikker kaffe og prater i én time, kanskje én og en halv, og så går man hjem.

 

-       En annen metode for å senke antall ensomme i Norge på, er at nordmenn kan være flinkere til å spørre hverandre om tjenester og hjelp. Ikke alltid klar dere selv.

 

-       Slutt å reise på vekk fra folk i feriene, på hytten f.eks. Samle dere istedenfor, med naboer og venner.

 

-       For at det skal bli hyggeligere å leve i Norge må man samhandle mer Snakk sammen på gaten og på bussen, smil og vær imøtekommende med hverandre! Opplev hvor hyggelig det kan være å snakke med mennesker du ikke kjenner!

 

-       Nordmenn må bli ærligere med hverandre.  De har svært vanskelig for å si negative ting til hverandre og å være uenige. Mange ganger blir de dessverre enige selv om de ikke er enige.

 

 

 

 

Inter - kulturelle relasjoner

 

-       Man bør åpne opp for og tilegne seg kunnskap fra mennesker som kommer til Norge fra steder i verden man ikke kjenner så godt. Ved å være nysgjerrige på dem, deres egenskaper og de områdene de kommer fra, kan man utvide horisonten sin betraktelig.

 

-       Norge må samhandle mer med andre nasjoner og kulturer. I alle samfunn der det har vært mye sosial interaksjon mellom folkegrupper, kan man se en høyere grad av utvikling enn om dette ikke er tilfelle.

-       Norge må ta i bruk den kompetansen som flyktninger besitter. Ved å bruke kompetansen deres og lettere godkjenne utdannelsen deres. I denne forbindelse må man ta vare på og bruke både menneskers erfaringskunnskap (reelle kompetanse) og deres faglige kunnskap (formell Kompetanse)

-       I Norge må det utvikles en arena der man kartlegger innvandreres kulturelle produksjon, slik at den kan komme det norske samfunnet til gode.

 

-       Det bør ansettes flere lærere med flerkulturell bakgrunn i Norge. Dette kan utvide vår horisont og fremme inter - kulturell forståelse.

 

-       Man bør innføre internasjonale seminar på alle skoler. Ulike nasjoner presenterer seg, og etterpå kan man ha diskusjoner og diskusjoner, mat o.l. Dette må være obligatorisk på alle skoler ca. tre ganger i året. 

 

 

 

 

 

 

Jeg har snakket med mennesker fra Kina, Nepal, Bangladesh, Ghana, Bolivia, Uruguay, Irak, Afghanistan, Colombia, Peru, Somalia, Benin, Namibia, Albania, Cuba og Nicaragua.

 

 

 

Debattinnlegg og forslag kan sendes til; www.aidfromthesouth.blogspot.com

 

प्रेजेंटेशन08

Project Presentation

In this presentation I will draw heavily upon a book by Terje Tvedt called Foriegn Aid, Foreign Policy and Power Politics: Power and Democracy 1998-2003.(my translation)

My aim is to illustrate how Norwegian aid policy effects the way in which we view ourselves here in Norway.

Why critique the system?

A ctitique of the system can lead to a reevaluation of how we percieve ourselves. We can attain a more realistic view of the world and Noway’s and Norwegians place therein. A critique can also help us to reevaluate conventional perceptions of ourslves. Hopefully we can achieve a new and more realistic level of self-perception. Which aspects of the Norwegian / European tradition are worthwhile and which aspects should we discard?

Differnt aspects of political power associated with foreign aid:

Power of Association: The aid complex claims to represent the poor of the ”south” and to be their spokesbody (representing 3-4 billion people). At the same time the different organizations represent Norwegians. But how representative are the different organizations? The Governments minimum contribution level from own funds
1962: 50% 1979:20% 2001:10%

Power of Identity: The power to determine the collective identity. It is natural to distinguish between ”us” and ”them”, and it is interesting to see how this dichotomy is established in a society. How is the sense of identity produced and who is in control of this process? This is interesting when one looks abroad and wants to place Norwegian aid in an international context.

Power of Normality: The act of seeking aid confirms on the behalf of the aid seeking country that it deviates from the norm. The applicant countries seeks to achieve the norm, i.e. to develop, but needs our help to do so. This confirms our basic assumption that we in the west have developed in the ”correct” manner, and that we aret he norm. We are as such exporting universal values.

Moral Power: In any society which believes that moral fibre is eroding, any party which can claim to reassert morals, or the belief in such, will gain moral power and social capital. In Norwegain public debate there are few moral issues which recieve more attention than the growing gap between the rich and the poor. The politics of aid and a new world order seems to have greater impact in Norwegian public discourse than in other Western countries. This by itself may lead to aid workers having a higher level og moral power.

What groups and institutions are involved in Norwegian foreign aid today?

The ”Norwegian model” is a central concept with regards to who is involved in foreinn aid. This modell alludes to cooperation between State agencies, academics and NGO’s. It is claimed (no doubt by those working within the modell) that this is an ideal methodology for achieving altruistic goals on global issues. It is also being pushed as the nations trademark in the ongoing process of internationalisation.

Historical Views on Aid

When Norwegian foreign aid was established it was seen as a method of surpressing global Comminism. This was an attitude typical of Western countries at the time. Even the Christian Democratic Pary (traditionally aid friendly) stated that Aid policy should be seen in conjunction with defense policy.

On the first page of the first Norwegian White Paper on aid published in 1963 one can read:
It is important that aid to developing countries should be given without reference to political, economical or religous special interests. It should represent a practical application of cooperation between peoples in the spirit of the Charter of the United Nations.

In October 1999, 38 years later and 15 years after State Aid had become a Department of government, the Foriegn Office published its own report. In this report aid was discussed as an instrument of foreign policy and that all aid should be centrally coordinated. It was percieved as best for the national interest that Norwegian opions were not divergent. NORADs autonomy was gradually recinded. NGO’s would henceforth work in a contractual framework with the Foreign Office. Academics at Universities and in research institutions were viewed as policy tools and as door openers.

Under what conditions will the system grow and thrive?

While we are proud of our achievments in aid development and peace keeping it is obvious that we gain much more from the status quo than we give. Norwegian companies have direct investments in developing countries whose profits far outstrip Norwegian aid transfers. Indirectly we have erected vast toll barriers so that we can perserve our wealth.

The underlying assumption for all foreign aid is that there are rich powerful countries and poor less-powerful countries. The recipient of the ”gift” of aid must acknowledge the donor morally and politically correct. There is also an undertone of submission in that the recipient acknowledges the donor as a teacher and role modell. In this light aid can be seen as institionalising and reproducing the hierarchy between the rich and the poor. Thus arises an ethical dilemma between preservation of this hierarchy and the fundamental question ”What causes development?”

Five Central Questions Regarding Present Foreign Aid Policy

Is it possible to establish meaningful aid programs with little or no knowledge of the peoples and society involved? Western aid programs are frequently started with little or no such knowledge of the involved country’s history or culture . This does not deter Western nations and / or organisations in any way. Furthermore there is an implicit assumption that Western values and norms are universal, applicable anytime, anywhere.

Should countries in the Southern hemisphere neccessarily develop to be like countries in North America, Europe or Japan? I have worked in the Peace Corps and was struck by the one sidedness of the communication. There are values and norms in non-Western countries which we in the West could certainly benefit from but which are not communicated in any meaningful way back to the donor organisations / nations.

Are the ethics of aid sound or fraught with self-interest? It is interesting to observe, as has been done in the academic litterature, how donors give priority to issues and values in the donor countries and not those in the recipient countries. The contacts and networks established in the recipient countries are subsequenltly used to pursue other goals, be they religious, strategic or economic.

How would Western nations react to having self finterest groups with substantial financing from abroad? NGOs (Non Government Organisations) have been the primary channel through which Westeren foreign aid has been channelled since the 1980’s. NGO’s appear from nowhere in recipient countries with little or no local representation. They prosper or perish at the mercy of the donor nations.

Does Foriegn Aid widen the poverty gap rather than norrow it? The system as it functions today gives us the perception of donor nations as ”good” or ”kind” and the recipient nations as being ”needy”. This is an interesting but skewed view of the world. Continued aid does not seem to help alleviate poverty. Perhaps the major effect of Foreign Aid is to enhace and entrench a vision of a dichotomised world of the West (rich) and the South (poor).

Letter to the world

Dear Sir or Madam

I`m a woman of 42, and I live in Norway. 

I`m trained as a nurse and as an artist. As a nurse, I worked as a foreign aid worker in Nicaragua from 1993-1995. Both my parents used to work in foreign aid. I spent some of my childhood in Uganda, but mostly in Norway.

Through this letter I am asking you to help me out with my current art project.

The aim of the project is to investigate what would happen if the current roles in foreign aid were reversed. What would the consequenses be if current aid recipients were to be the providers of aid for countries in the West. 

This idea took form while I was an aid worker in Nicaragua, trying to impose changes to the lives of the people in four villages in the south-west. I was wondering what kind of values they would have wanted to impose on us, and how we would react to having them imposed on us.

The question I am posing is therefore: Given the challenges facing Western nations, what aid programs can we envisage as being the most urgent? How could these changes be implemented in the society?

Given the premiss of my work I feel that this question is best answered by those of you living in countries receiving aid from the West, or having spent most of your life there. 

I would like all readers to give me tips of to whom I can send this letter,  and everyone is ofcourse welcome to comment on the project. 

With your permission I would like to use your answers in an art exhibition.

Please send your answers or comments to me at:

www.aidfromthesouth.blogspot.com

aidfromthesouth@gmail.com

Yours Sincerly, Katrine

Norwegian version

Kjære dere!

Jeg er en kvinne på 42 år og jeg bor i Norge. Jeg er sykepleier og kunstner. Som sykepleier arbeidet jeg som bistandsarbeider i Nicaragua fra 1993-1995. Begge foreldrene mine var i perioder bistandsarbeidere. Oppveksten tilbragte jeg for det meste i Norge og noen år i Uganda. 

Jeg skriver til dere for å få hjelp til å realisere et kunstprosjekt. 

Prosjektet har som formål å snu den klassiske bistandssituasjonen på hode;

Mennesker oppvokst i land/lever i land som mottar bistand, blir invitert til å kommer med forslag til ulike bistandsprosjekt i land som er klassiske giverland .

Grunnlaget for ideen oppsto da jeg jobbet med å "utvikle" folk på landsbygda i Nicaragua. Hvis jeg (i regi av den norske stat) kunne reise dit og starte påvirkningsprosjekter, hvorfor kunne ikke nicaraguanerne gjøre det samme hos oss. Er det bare vi som har verdifulle erfaringer å dele med dem og ikke omvendt?

Spørsmålet mitt til mennesker som har vokst opp i, eller har bodd over lengre tid (mer enn ti år) i et land som mottar bistand, er altså:

Hvilke problemer i donor land synes du det er viktigst å gjøre noe med?

Har du forslag til prosjekt som kunne avhjelpe denne situasjonen?

Du kan velge å svare anonymt, men det er interessant å vite noe om din bakgrunn.

Spørsmål til alle lesere av brevet;

Har du forslag til hvem brevet skal sendes til?

Har du noen kommentarer til prosjektet?

Vær så snill å sende meg tilbakemeldinger på én av følgende adresser:

www.aidfromthesouth.blogspot.com

aidfromthesouth@gmail.com

Jeg ber om tillatelse til å publisere svaret ditt i en kunstutstilling.

Med vennlig hilsen Katrine